Facebook-debattantene

Den siste ukes mediestorm rundt siktelsen mot den tidligere FrP-toppen i Stavanger og hvordan ledelsen i Frp har håndtert denne saken, også betegnet som FrP-skandalen, reflekteres også i sosiale medier. På Facebook diskuteres ulike aspekter ved denne skandalen, og deltagelsen og engasjementet illustrerer at dette nettstedet er blitt en viktig debattarena.

Generelt er diskusjonene på Facebook ofte knyttet til nedlastede linker fra nettavisene, til nyhets- og sportssendinger og debattprogrammer på tv, eller det kan være tilbakemeldinger til personlige opplevelser. Et fellestrekk er at debattdeltagerne bruker kommentarfeltet til å si sin mening. Dette opplevde engasjementet har sammen med undersøkelser undertegnede har gjennomført om bruken av Facebook, inspirert til en forsøksvis analyse av ulike typer debattanter på dette nettstedet.

De saklig engasjerte
De saklig engasjerte deltar gjerne i Facebook-debatter ut fra sin kunnskap om et felt, og ressurs som også kan gi innsikt i nye tema. Facebook er en velegnet debattarena for denne gruppen. Geografisk avstand er ingen hindring for at personer som befinner seg på ulike steder, kan delta i debattene. Når sosiale nettverk på denne måten aktiviseres, kan debatten både bli innsiktsfull og interessant, samtidig som de virtuelle vennskap understøttes. Et annet poeng er at tråder og tema kan følges opp i sanntid. Den enkelte kan gi innspill til hvert innlegg, og dermed bidra til å påvirke både innhold og retning i debatten. Dette skaper progresjon i argumentasjonen. Her finner vi gjerne personer med sterkt samfunnsengasjement, kjapp formuleringsevne, og som bidrar positivt til diskursen.

”Skrikerne”
Skrikerne er betegnelsen på de som fronter sine meninger på Facebook ved hjelp av et spesielt språklig grep; de skriver hele setninger med store bokstaver: ”DETTE ER JEG HELT UENIG I”. Eller de skriver flere ord med store bokstaver i samme setning: ”Dette kan du UMULIG MENE”. De store bokstavers strategi brukes altså for å fremheve et standpunkt. Innleggene til skrikerne preges av et sterkt engasjement, de er ofte skrevet i affekt, og dette innvirker altså på måten de formulerer seg på.

”Skriking” kan ses en kompensasjon for manglende fysisk nærhet med den eller dem en kommuniserer med. En kan ikke heve stemmen slik det er vanlig å gjøre for å score et poeng i en ansikt-til-ansikt-diskusjon. De store bokstavers funksjon er dermed å være stemmeleiet og kroppsspråket i et innlegg, slik at styrken på budskapet fremheves. Meldinger ikledt store bokstaver er gjerne etterfulgt av rekkevis med utropstegn slik at leseren skal forstå at det her menes alvor: ”DER TAR DU FEIL !!!!!!!!!”.

Slike meldinger kan være både forstyrrende og slitsomme å lese. De store bokstavers strategi finnes også i debattspaltene til nettavisene, men er ofte uønsket der. Aftenposten har i sine regler for debatt og kommentar nedfelt følgende:

Unngå å skrive innlegg med bare store bokstaver - det oppfattes som "skriking", og er slitsomt å lese. Unngå også å bruke flere utropstegn etc. enn nødvendig.

Nettavisene har ofte en moderator som fjerner uønskede innlegg. På Facebook må den enkelte selv ta denne rollen. Enten ved å blokkere innlegg eller slette forbindelser fra vennelisten dersom saklighetsnivået deres passerer grensen for hva en definerer som kverulantmodus.

Humoristene
Alvorlige hendelser bearbeides og transformeres relativt raskt til humor, og humor tilskrives en ”helbredende, gjenoppbyggende funksjon”. Facebook-humoristens bidrag i slike settinger kan være en vits som tilpassestemaet, eller et egetformulert innlegg preget av en mer subtil, underliggende humor i form av ironi.

Også FrP-skandalen resulterte i vitser og ironiske innspill. Dette var bl.a. knyttet til mediestrategien til FrP-ledelsen, som de fleste har vært svært kritiske til. En kollega postet i den forbindelse denne syrlige kommentaren på sitt statusfelt:

"I starten av mars heldt visst nok Bjarne Håkon Hanssen eit innlegg til Frp om korleis ein personleg skal takle å hamne i ein mediestorm. Etter siste dagars hendingar kan ein lure på om han tok kritikken frå tidlegare kollegaer på alvor, og istaden lurte Frp trill rundt”*.

Et underliggende poeng her er at Facebook-humoren må forstås innenfor sin kulturelle kontekst. Mange har bestemte normer om hva de synes er morsomt. Reglene går ikke bare på hva en kan fleipe om, men også på hvordan dette skal gjøres. Kodene for den korrekte måten å formidle og forstå humor på kan variere. Bourdieu (1995) argumenterer med at personer med høy utdanning også har ervervet en bestemt type kulturell kapital, som innvirker på smak når det gjelder bl.a. musikk, kunst og humor. Dette kan forklare at noen foretrekker subtil og elegant humor i form av ironi og satire, fremfor den humoren som uttrykkes gjennom grove vitser. Så også på Facebook.

Mot en debattant-typologi
Typologien over er ikke fullstendig, og har et klart utviklingspotensial: Flere kategorier bør legges til. Den samme typen kan for øvrig opptre i ulike debattantmodus. Eksempelvis kan den saklige debattanten også formidle humor og ironi, og selvsagt også være fristet til å ha i bruk skriking og hyling for å torpedere en håpløs diskusjon: GIVE ME A BREAK!!!!!!

* gjengitt med samtykke fra personen
(også publisert på forskning.no)

Overtar linker i statusfeltet på Facebook?

”Jeg vet det ikke skjedde” skriver Sametingspolitiker Anders Mathisen på sin Facebook-profil, der han fornekter Holocaust og utryddelsen av 6 millioner jøder under 2. verdenskrig. Mathisens innlegg inngår i rekken av statusoppdateringer som er diskutert i media den senere tid. Også helsearbeideren som la ut siste nytt fra leteaksjonen etter de savnede ungdommene i Finnmark, har fått stor oppmerksomhet. Det samme gjelder politiets forhørsleder, som i saken mot Julian Assange omtalte ham som en opphauset, sprekkeferdig boble. Disse meldingene reflekterer manglende dømmekraft mht hva en kan publisere når en har en offentlig stilling, og også hvilke holdninger en kan signalisere når en er i en politisk posisjon. Dette skapte en viktig debatt om etiske aspekter ved bruken av sosiale medier.

Statusfeltet på Facebook der vi synliggjør våre meninger og holdninger, er også i fokus av andre grunner. Ny statistikk viser en betydelig økning i nedlastning av linker, bilder og videoer. Det antas at disse på sikt vil erstatte egenformulerte oppdateringer. Da er det interessant å se nærmere på trender innenfor statusoppdateringskonseptet.

Økningen i ferdigproduserte statusmeldinger kan for det første avspeile en forretningsstrategi rettet mot bestemte kundesegmenter. I starten var Facebook ungdommens arena, etter hvert har også voksne strømmet til. Muligheten til å dele linker kan ha vært spesielt gunstig for å rekruttere voksne til nettstedet. Min undersøkelse fra sist høst viser at voksne bruker statusfeltet til å kommentere nyheter og delta i diskusjoner i større grad enn de unge. Dette tar ofte utgangspunkt i artikler i nettmediene, som har tilrettelagt for at en kan laste ned nyheter på Facebook med et enkelt tastetrykk. Den økte bruken av linker i statusfeltet kan derfor ses i sammenheng med at nye brukergrupper er kommet til. I tillegg er nedlasting av bilder og videoer selvsagt også en populær aktivitet blant ungdom.

Denne utviklingen kan for det andre tilskrives en nedgang i tallet på personlige oppdateringer. I artikkelen ”Status updates er outdated oversharing” argumenterer kommunikasjonsrådgiver Christoffer Skov med at antallet private meldinger vil forsvinne fordi de er selvsagte og uinteressante: ”I dag starter grillsesongen”, ”Ser frem til en kveld på byen”, ”Sitter på utecafe i Paris”. Forfatteren mener at Facebook-brukere nå er lei av feel-goodmeldinger, og at de ofte responderer med et rituelt fremfor et engasjert trykk på ”liker dette”-knappen. Videre antas det at antallet på spirituelle tilbakemeldinger vil dale i takt med oppdateringenes fantasiløshet.

Andre retter oppmerksomheten mot at de personlige meldingene i økende grad gjenspeiler hildringer av et idealisert jeg, og at de eksponerer en retusjert virkelighet der en primært flagger sine positive sider. Det bedrives en bevisst inntrykksstyring ved at vi iscenesetter oss selv for å skape det inntrykket vi ønsker at andre skal ha av oss. Dermed fremstår vi som vellykkede, aktive og stadig på vei til møter/fest/spinning. Statusoppdateringene signaliserer både høy posørfaktor og sigarføring, men kan også betraktes som strategiske tilpasninger til livet på en offentlig arena. Da går vi helst ut med de gode historier og nyheter fremfor med personlige problemer som også kunne innebære at vi utleverer andre.

Denne utviklingen forsterkes gjennom tilbakemeldinger fra Facebook-venner på ei venneliste som stadig raffineres. Vi regulerer hvem som skal ha tilgang til hele profilen, og blokkerer eller sletter venner vi er misfornøyd med. Når vi fronter oss med en filtrert del av vårt liv, signaliserer meninger, humor og verdier, og får hyggelige tilbakemeldinger på dette, kan det innvirke på selvfølelsen. Facebook-venner er ingen ensartet kategori, og respons fra "viktige andre" verdsettes mer enn en hilsen fra perifere kjente. Vennene representerer dermed en viktig symbolsk kapital som bekrefter vår identitet, og de blir også en verdifull sosial kapital ved å fremstå som et viktig nettverk i et digitalt samfunn.

Det er i dag ca 400 mill. brukere av Facebook, og det vil naturlig nok utvikles ulike brukermønstre som kan variere med personens alder, kjønn og utdanning. I sin artikkel skiller Skov mellom den selvbevisste, kloke sosialklasse med høy kulturell kapital som oppdaterer stadig mindre, og den tunge, talentløse digitalklasse med lite selvinnsikt som stadig oppdaterer om likegyldige saker og opplevelser, eksempelvis ”Endelig hjemme igjen”. Han mener at nedlasting av linker vs. selvskrevne epistler i statusfeltet reflekterer sosiale forskjeller mellom grupper på dette nettstedet. Skovs klasseanalyse er ikke empirisk basert, men kan ses som et tilskudd til diskursen rundt statusfeltet og bruken av Facebook.

Et vesentlig poeng er imidlertid å unngå en normativ argumentasjon ut fra kvalitetskriterier basert på om en publiserer linker og bilder eller egenformulerte meldinger. Det er ikke behov for et statusoppdateringspoliti som påberoper seg definisjonsmakten over hva som er kvalitativt gode og dårlige meldinger. Et festlig ”Popcorn til middag!” i statusfeltet kan være like nettverksbyggende som en link til tidsaktualiteter som fører til engasjerte diskusjoner, også ut fra et etisk perspektiv: ”Märthas engleskole på Facebook: – Send engler til katastrofeområdet!”.