søndag 16. oktober 2011

SLETTMEG.NOT!!

I Regjeringens forslag til statsbudsjett for 2012 er det ikke bevilget midler til fortsatt drift av Datatilsynets rådgivningstjeneste Slettmeg.no. Denne tjenesten ble lansert i 2010 som et toårig prøveprosjekt, og er et tilbud for dem som ønsker hjelp til å slette uønsket informasjon og bilder på nettet. Slettmeg.no kan bli nedlagt fra årsskiftet, noe som har vakt oppsikt.

For det første fordi mange har hatt stor nytte av denne tjenesten, spesielt barn og unge. Både rådgiver Kaja Hegg i Redd Barna og Barneombud Reidar Hjermann argumenterer for at Slettmeg.no må videreføres. Hjermann frykter mer mobbing på nett om tjenesten legges ned (Aftenposten 13.10). For det andre stilles det spørsmålstegn ved fornyingsminister Rigmor Aasruds forslag om at Facebook bør (del)-finansiere rådgivningstjenesten.

Her vil jeg argumentere for behovet for slettmeg.no, og også diskutere om Facebook er en relevant finansieringskilde for en slik tjeneste. Dette basert på resultater fra en spørreundersøkelse gjennomført i Oslo og Trondheim siste halvdel av september i år. Til sammen 1304 personer fra 9 til 39 år + svarte på spørsmål om sin bruk av Facebook og internett.

Uønsket informasjon og bilder på nett
Deltagerne i undersøkelsen svarte blant annet på om de hadde opplevd uønsket publisering av informasjon og bilder av seg selv på nett, og også om de var blitt tagget, dvs. navngitt på bilder som de ikke ønsket å bli tagget i. Figuren under viser andel som har svart ”ja” til hvert utsagn.

Vi ser at om lag halvparten har erfart uønsket tagging, ca 1/4 har erfart at bilder av dem er blitt publisert på internett mot deres vilje, mens ca 1/3 har opplevd at andre har lagt ut informasjon om dem som de ikke ønsker skal være på Facebook.

Studien viser også at ungdom er spesielt utsatt: Blant 13-17-åringene har ca 30 % opplevd at andre har lagt ut uønsket informasjon om dem på Facebook. Om lag halvparten av samme gruppe har erfart uønsket tagging, mens tre av ti fra 13 til 22 år svarer at bilder av dem er publisert på internett mot deres vilje. Det er også klare kjønnsforskjeller. Over halvparten av jentene er blitt tagget i bilder de ikke ønsker å bli tagget i, mens dette gjelder ca 40 % av guttene. Og flere jenter enn gutter har erfart at bilder av dem er publisert på nett som deres vilje.

Undersøkelsen viser altså at mange opplever uønsket eksponering på Facebook og andre nettsider. Slettmeg.no gir blant annet råd om hvordan en kan slette slike opplysninger, og resultatene over indikerer at det fortsatt er behov for en slik tjeneste.

Mobbing på Facebook
Tre prosent av deltagerne i undersøkelsen svarer at de er blitt mobbet på Facebook, mens 28 % sier at de har lagt merke til at andre er mobbet på Facebook.



Her er det klare aldersforskjeller. Flest 13-17-åringer er mobbet på Facebook, og de har også i størst grad lagt merke til at andre er mobbet på dette nettstedet. Dette kan eksempelvis forklares ut fra hatgruppene på Facebook.

Hatgrupper. Brukerne av Facebook kan selv opprette grupper, som såkalte ”hatgrupper”. Disse kan være rettet mot kjendiser, skolekamerater m.v. Å opprette og å delta i en hatgruppe, både med negative kommentarer eller ved å trykke på ”liker knappen” under slike kommentarer, kan defineres som mobbing. Til sammen 8 % av jentene og 15 % av guttene er medlemmer av ”hatgrupper”.

Facebook som finansieringskilde
Resultatene over understøtter at det fortsatt er behov for den veiledning som slettmeg.no tilbyr barn, ungdom og voksne. Men forslaget om at Facebook skal overta finansieringen av tjenesten, kan fremstå som et paradoks.

Fasilitene på Face. Et poeng er at mye av den problematikk slettmeg.no i dag jobber med, avspeiler de brukerfasiliteter som finnes på Facebook. Dette gjelder muligheten til å dele bilder, tagge, mobbe og til å opprette hatgrupper. Egenprodusert innhold er en del av ”Facebook-kulturen”. Kontakten mot Facebook for å få finansering til fortsatt drift av en tjeneste som skal motvirke den negative utveksten av "Facebook-kulturen", kan avspeile en en manglende kunnskap om dette nettsamfunnet og også hvordan det brukes. Bukken til havresekken kan være et passende uttrykk i denne sammenheng.

Kommersiell aktør. Et annet poeng er at Facebook er en kommersiell aktør. Hvor rimelig er det å forvente at Facebook prioriterer og har en tilsvarende forståelse for de problemfelt som slettmeg.no fokuserer på? Selvsagt kan det være positivt imagebyggende for Facebook å bidra til finansiering som kan opprette problemer som er generert ut fra brukermulighetene på dette nettstedet. På den andre siden vil et finansielt bidrag også kunne oppfattes som negativ markedsføring. Det vil synliggjøre at nettstedet kan benyttes på en uetisk måte, og at dette går mest ut over barn og unge. Disse gruppene er for tiden Facebooks største rekrutteringsgrupper (ved siden av voksne). Her må konsernet avveie fordeler og ulemper, og en negativ imagebygging er en neppe tjent med.

Flere digitale arenaer. Et tredje poeng er at publisering av uønsket informasjon og mobbing ikke bare skjer på Facebook. Også på blogger, twitter, You Tube, datingsider m.v. kan en spre slike opplysninger. Den departementale forventingen om at Facebook skal overta eller gå tungt inn i finanseringen av et rådgivende organ mot digitale overtramp som også involverer andre aktører, er både interessant og oppsiktsvekkende.

Slettmeg.no - en fremtidsressurs
Slettmeg.no har vært en viktig ressurs for folk som trenger råd for å slette uønsket informasjon om dem selv på nett. Denne studien synliggjør at mange opplever negativ digital oppmerksomhet, og understøtter i tillegg til annen statistikk og argumentasjon at slettmeg.np bør videreføres. Forslaget om at Facebook skal overta finansieringen av et alternativt slettmeg.no, som skal bidra med råd mot misbruk av de tjenester som både dette og andre nettsteder tilbyr, fremstår etter min vurdering som noe svakt faglig og empirisk fundert.

Den statlige finansieringen av slettmeg.no bør fortsette, både for å ivareta den kompetansen dette fagmiljøet har opparbeidet, og ikke minst for at rådgivningstjenesten skal fremstå som et uavhengig organ.





søndag 26. juni 2011

OMG - Nett-trollene lufter seg!

Trebokstavsforkortelser fra digitale medier er nylig inkludert i Oxford English Dictionary. En av disse er OMG (oh my god). Dette uttrykket var svært anvendelig da jeg leste nettartikkelen ”Sykt glad i deg” i Aftenposten 25.6., der jeg var intervjuet. Jeg hadde takket ja til å kommentere forskningsresultatene til en kollega, og også godkjent bruken av sitatene. Men resten av konseptet var jeg nok en gang uforberedt på: Å bli kastet til ulveflokken av anonyme sluggere i artikkelens kommentarfelt.

Kommentarfeltet er avisenes forlengede arm mot leserne; sannsynligvis påtenkt som en demokratiseringskanal der alle skal få fronte sine meninger. I denne sammenheng gjaldt det forskning på unges språk i sosiale medier. Slik det generelt skjer i slike nettfora, er det nødvendigvis ikke saklighet og kunnskap som preger debatten, men dette genererer oppmerksomhet og publikum til spaltene. For leserne er det viktig å kunne formidle egne meninger og vurderinger. Dette gir både selvtillit og digital synlighet, og forholdet mellom debattantene og avisen blir en vinn-vinn-situasjon.

I denne konkrete saken kunne de som ville, vurdere forskere og prosjekter og uttale seg fritt om disse. Moderatorene i avisens debattarenaer har sannsynligvis etter hvert gitt opp å holde en saklig tone. Ukvemsord lukes ut, men takhøyden for legitime utsagn løftes stadig.

Ellers er det fritt frem for ”trollene”; de som skriver innlegg i nettfora for å provosere og fremkalle en hissig diskusjon. Betegnelsen ”troll” kan også tilskrives at disse skribentene vil sprekke når sola skinner på dem. For nett-trollene skjuler seg bak anonymitetens trygge ferniss, de tør mer når de ikke er ansikt-til-ansikt med en person, og de våger enda mer når de opptrer med skjult identitet. Ikke en gang en som betegner seg som Dr.philos., har guts nok til å fronte sine poeng om ”tulleforskning” under fullt navn.

Et paradoks er derfor at ”Skriking” i debattfeltene ikke er tillatt, dvs. å skrive setninger med store bokstaver. Dette oppfattes som aggressivt og forstyrrende på nettkonversasjonen. I denne konkrete settingen vil jeg slå et slag for Skrikerne. Det blir for lite punch i sarkasmer, nedlatenheter og frekkiser når disse formuleres anonymt og med små bokstaver. De glir ikke helt inn.

Et generelt spørsmål er dermed: Hvordan skal de som utsettes for kommentarfeltenes navnløse troll forholde seg? Et poeng er å unngå å lese innleggene deres, det holder lenge å få formidlet highlights, slik som i mitt tilfelle. Dernest bør en avstå fra å involvere seg i debatten mens den pågår. Dette vil trigge ytterligere. Et tredje poeng er å være inneforstått med at å stille opp til et intervju, kan åpne for et scenario der avisenes demokratiseringspolicy er viktigere enn å ivareta informantenes integritet.

Avisene har daglige rangeringer, eksempelvis ”Mest leste artikkel”. En ny vri kunne være å synliggjøre det som foregår i debattfeltene. Kategorien ”På sjikanetoppen” bør snarest innføres. Da blir det også klart hva potensielle intervjuobjekter kan ha i vente, også de som pga feriemodus hadde glemt å ha guarden oppe.

Hvis noen skulle trigges av dette innlegget, post en mail. Skriv med store bokstaver, fortrinnsvis i farger.

mandag 6. juni 2011

”Planking” – vårens trend på Facebook

Plankerne satte dagsorden i mediene de to siste ukene i mai. Planking innebærer å legge seg flat på uvanlige steder, ta bilde av seg selv og poste dette på Facebook. Fenomenet startet i Australia, og spredte seg som en farsott til resten av verden. Og når vi trodde trenden hadde passert, planket like godt hundrevis av ungdommer på Torgallmenningen i Bergen 31.mai. Gruppen Planking Norway er et annet eksempel på at det fortsatt er in å planke. Det kommer stadig nye tilhengere til gruppen som p.t. har over 44 000 tilhengere, samtidig som det daglig publiseres nye bilder på gruppens hjemmeside.

Risiko og humor
Det er nettopp bildene av plankernes aktiviteter som har vakt oppmerksomhet. Dette gjelder spesielt bilder av ekstrem- og risikoplankerne, men også humorplankerne har fått bred omtale i mediene.

Risikoplanking er betegnelsen på farlige stunts. Et velkjent eksempel er 30 år gammel mann i Brisbane, Australia, som planket på et rekkverk i sjuende etasje, falt ned og omkom. Også her i landet finner vi eksempler på dristig planking, utført på hustak, på lysmastre, i tuneller m.v. Politiet gikk fort ut og advarte mot denne typen eksperimentell planking, og argumenterte med at dette kan representere en fare både for en selv og for andre.

Den andre hovedkategorien er humorbasert planking, som gjerne gjennomnføres på en ufarlig måte. Dette kan dreie seg om planking på gulv, bord, i en korridor etc. Eksempelet fra Torgallmenningen i Bergen kan plasseres i denne kategorien. Dette understøttes av ungdom som deltok, og som fortalte at de planket på gøy. Fjortisene uttrykte dette poenget slik: ”Planking er awesome” (nrk.no).

Hvorfor en planking-farsott?
En vesentlig årsak til at planking ble et internasjonalt fenomen, er at sosiale medier er blitt viktige informasjonskanaler. Trenden spredte seg via vennesamfunnet Facebook, som dermed fremstår som en ultimat arena for formidling av nyheter. Det som publiseres på dette nettstedet, kan ha stor gjennomslagskraft. I dette tilfellet fungerte Facebook nærmest som en global trendsetter.

En annen forklaring
på plankingens kjappe utbredelse og popularitet er at den plasserte seg sentralt i forhold til ordinær Facebook-praksis. Trenden inngikk naturlig i et etablert forretningsregime, der den bærende ide er nettverksbygging. Deltagerne fremstår med åpen identitet, og synliggjør seg selv og sitt liv via bilder i tillegg til skriftlige statusoppdateringer. Plankingen etablerte seg derfor gjennom en velfungerende billedkultur på Facebook. I tillegg fungerte bilder av plankingen som imagebygging for den enkelte utøver, samtidig som bildene trigget og rekrutterte nye plankere. Nettstedet fikk dermed også en rekrutteringsrolle. Større planking-events ble varslet på Facebook, som eksempelvis happeningen på Torgallmenningen.

En tredje måte å forstå denne farsotten på, er å fokusere på motiver for planking. Over har vi skilt mellom risikosøkerne som utfører dristige stunts, og de humororienterte, som primært ønsker å ha det gøy. Begge typer kan avspeile et konkurranseelement. Risikosøkerne kan publisere bilder av farefull planking for å konkurrere med og overgå andre i dristighet. Dette dreier seg ofte om gutter som vil tilføre sitt image en ekstra maskulin stunt-dimensjon. Også den humorbaserte plankingen kan ha et konkurranseformål. Arrangementet på Torgallmenningen var eksempelvis også generert for å samle nok folk til å sette Guinnes-rekord i planking.

For det fjerde kan populariteten til plankingen ses i lys av at den kom til landet på et optimalt tidspunkt, nemlig i eksamensmåneden mai. I starten var det i hovedsak ungdom og studenter som planket, og plankingen ble en adspredelse fra eksamenslesing. Som en NTNU-student sa det: ”Midt i eksamenstida er det jo en del folk som ikke har så lyst til å drive med skole absolutt hele tiden” (Adressa.no 22.5.).

Også voksne planker…
Fenomenet har spredt seg til nye grupper, og det er blitt vanlig å se bilder av voksne plankere. Spesiell oppmerksomhet fikk de to bystyrerepresentanter i Bergen som kastet seg på en Facebook-trenden: Den ene på talerstolen, den andre langflat i trappen ved siden av. De betegnet derfor dette som humoristisk og trygg planking. I ettertid er plankingen deres blitt kritisert, både fordi den ble gjennomført i Bystyresalen, og også de to plankerne kunne oppfattes som rollemodeller som ansporte ungdom til farlige stunts.

Variasjoner over tema
Det har også dukket opp nye og tilgrensende varianter av den opprinnelige ideen. ”Lanking” går ut på at en holder hverandre i hendene, og publiserer bilder av dette på Facebook. Dette som en motreaksjon til risikoplankingen. En annen variant, ”Chairing”, innebærer at en sitter på en stol med knærne i 90 graders vinkel, ser rett frem og har hendene på knærne. Vømmølversjonen av planking, ”Råttisstokking” er tilnærmet lik til originalen, men det forutsettes at en planker i vømmølklær. Ingen av disse tre avleggerne har så langt utkonkurrert originalen, dette basert på antall registrerte ”likere” på de respektive Facebook-sidene.

En plankende sommer?
Tradisjonelt forlater ungdom en trend når voksne tar den i bruk. Men planking-fenomenet ser ut til å representere et unntak. De første bilder av plankende familier har dukket opp. Når også bilder av plankende katter, hunder og selunger er lansert, ser utviklingen til å gå mot mer humorpregede enn eksperimentelle og farlige stunts.

Plankingen har dermed fått en klarere underholdningsfunksjon. Samtidig kan dette være en sosial aktivitet, som eksempelvis gruppeplankingen på Torgallmenningen. Det er rimelig å anta at plankingens underholdnings- og sosiale side kan komme til uttrykk på sommerens ulike arrangementer. Kan vi forvente at bilder av plankende musikere foran et entusiastisk plankende festivalpublikum snart publiseres på Facebook?

mandag 9. mai 2011

Blogg og forskningsformidling

"Advarer russen mot fyllebilder på nettet” heter det i en artikkel i VG 28. april i år. Poenget er at ikke alle russestunt tar seg like godt ut på nettet, og Datatilsynets Slettmeg.no ber russen være varsomme med de bildene de legger ut. Jeg startet for ca et år siden en blogg om sosiale medier, og denne saken ville vært et aktuelt og relevant utgangspunkt for et nytt blogginnlegg.

Fra forskning til blogg
Mitt forskningsfelt er sosiale medier, med vekt på hvordan barn, unge og voksne bruker sms, Facebook og andre nettsamfunn, og også hvordan de vurderer positive og negative sider ved disse. Dette har jeg undersøkt ved hjelp av flere webbaserte spørreundersøkelser. Den siste i rekken ble gjennomført i påsken blant deltagerne på The Gathering (TG), datapartyet i Vikingskipet på Hamar. Disse undersøkelsene har generert data og kunnskap som jeg bruker i forskerbloggen min.

Hvorfor blogge?
Bloggen er, ved siden av å avspeile mitt forskningsfelt, også godt tilpasset mine strategier for forskningsformidling. Med forskningsformidling mener en vanligvis:

•Deltakelse i samfunnsdebatten med forskningsbasert argumentasjon.
•Formidling av vitenskapelige resultater, arbeidsmåter og kunnskap til brukere i allmennhet.
•Formidling som kan bidra til samfunns– og næringsutvikling.

Bloggen min ivaretar de to første kriteriene på listen. Her vil jeg se litt på hvordan bloggen avspeiler samfunnsdebatter, og vise hvordan jeg bruker den til å formidle forskningsbasert kunnskap.

Hvordan velge bloggtema?
Jeg legger for det første vekt på at bloggen skal avspeile aktuelle hendelser og debatter. Dette er i dag en takknemlig situasjon. I mediene og i den offentlige debatten settes det stadig fokus på problemstillinger knyttet til bruken av sosiale medier. Et eksempel er VG-artikkelen nevnt over, der årets russ advares mot å fronte festbilder på nett. I forskerbloggen ville jeg drøftet dette temaet i lys av endrede normer i forhold til posering og til publisering av bilder på nett. Data fra TG-undersøkelsen kunne belyse hvor mange som har opplevd at bilder av dem er publisert på nett, uten at de har gitt sin samtykke til dette.

Prinsippet om aktualitet ble også lagt til grunn for innlegget Fra Facebook til ordbok: LOL!. Dette ble skrevet like etter at det ble kjent at Oxford English Dictionary (OED) har tatt inn trebokstavsforkortelser i sin siste ordbok, som LOL (Laughing Out Loud) og OMG (Oh My God). Her viser jeg hvordan unge og voksne her i landet bruker forkortelser og engelske ord i sitt sms- og Facebookspråk. Videre stiller jeg spørsmål om hvorvidt norske ordbøker vil inkludere, og dermed legitimere, bruken av trekk fra det digitale språket på samme måte som OED har gjort.

Faglig relevans er det andre kriteriet som styrer valget av bloggtema. Egenskaper ved og bruken av Facebook debatteres ofte i det offentlige rom, noe som avspeiles i bloggen min. Et eksempel er innlegget Facebook-debattantene, der jeg skiller mellom ”De saklig engasjerte”. ”Skrikerne” og ”Humoristene”. Et annet eksempel er Hacking og mobbing på Facebook. I begge tilfelle benytter jeg egne data til å belyse og underbygge problemstillinger og konklusjoner.



En tredje tilnærming til temavalg er å bruke høytider og bestemte hendelser som rammeverk. Dermed har jeg blogget om bruken av sms og Facebook som arena for jule- og nyttårshilsener. I det siste innlegget mitt, Påskens digitale eventyr, fokuserer jeg på datapartyet The Gathering. Dette omhandler spørreundersøkelsen på TG, og viser at hovedfokus vil være bruk av bruk av dataspill, nettsamfunn og internettjenester.

Forskerblogg og dialog
Aktuelle målgrupper for bloggen min er ”vanlige” brukere av sosiale medier, forskere og journalister. Et viktig spørsmål er om disse oppfatter bloggen som interessant og relevant.

Min erfaring er at det er relativt få som kommenterer eller stiller spørsmål i debattfeltet under blogginnleggene. En forklaring kan være den bloggformen jeg har valgt: Å belyse aktualiteter og konkrete problemstillinger med forskningsresultater. Dette inviterer i liten grad til diskusjon, og jeg har nok heller ikke lagt vekt på å initiere en dialog.

På den andre siden viser bloggstatistikken at det mange som leser bloggen min. En del av disse tar direkte kontakt. Dette kan være lærere som bruker bloggen i undervisningssammenheng, eller det kan være elever og studenter som ønsker ytterligere informasjon om et tema de skriver oppgaver om. Jeg har også registrert at min bloggadresse er lagt ut og frontet som forslag til bakgrunnsmateriale for konferanser. I tillegg kommer kommentarer og tilbakemeldinger fra kolleger.

Mediene er en annen brukergruppe av bloggen. Journalister følger ofte opp bestemte tema, og ønsker et intervju i forbindelse med dette. Bergens Tidende publiserte artikkelen Sjekk hvem du er på Facebook, basert på blogginnlegget Facebook-debattantene (21.4.). Et annet ferskt eksempel er NRKs Kulturmagasin, som i påskeuken (23.4.) intervjuet meg om TG-undersøkelsen på The Gathering, dette med utgangspunkt i blogginnlegget Påskens digitale eventyr. Det samme innlegget lå til grunn for Adresseavisens artikkel Nerdene er sosiale, som presenterte foreløpige resultater fra denne studien (23.4).

Forskerblogg vs rosablogg
En forskerblogg fremstår som helt forskjellig fra en ”rosablogg”, både i innhold og layout. Mens det finnes statistikker over de mest populære ”rosabloggere”, finnes det så vidt meg bekjent ingen tilsvarende oversikt over forskerbloggere. Forsker- og rosabloggerne kan likevel sies å ha et fellestrekk: En genuin interesse for å formidle noe de opplever som viktig. I begge tilfeller kan dette resultere i at leserne gir tilbakemeldinger til bloggeren.

Min bloggagenda er både knyttet til å delta i fortløpende debatter, formidle egne forskningsresultater, og ikke minst å gjøre dette innenfor et velegnet konsept. Bloggformatet er følgelig godt tilpasset min interesse for forskningsformidling, også i en annen form enn den tradisjonelt akademiske. Både tid og vei er kort fra temavalg til et ferdigstilt, publisert innlegg. Bloggen representerer dermed et verdifullt tilskudd til, men ingen erstatning for, andre formidlingsformer, som kronikker eller vitenskapelige artikler.

Forskerbloggens formidlingsstrategi
Både valg av bloggform og publiseringssted, for mitt vedkommende forskning.no og NTNUs hjemmeside, innvirker på hvem som leser mine innlegg. Dersom målet mitt var å få flere leserkommentarer, måtte både stil og form endres, eksempelvis fra en konstaterende til en mer inviterende uttrykksform. Denne strategien må imidlertid avveies mot den tid en har til disposisjon for å ha en oppdatert blogg. Bloggen har i sin nåværende form skapt dialog med ulike brukergrupper, noe som illustrerer prinsippet om dialogbasert forskningsformidling.

(Publisert på www.Masterbloggen.no)

søndag 17. april 2011

Påskens digitale eventyr

Datapartyet The Gathering (TG 11) arrangeres i Vikingskipet på Hamar i påskedagene 20.- 24. april, og samler mer enn 5000 deltagere. Konseptet bryter fundamentalt med påskens vanlige image som vi forbinder med hvite vidder, stillhet, frisk luft, sol over glittersnø og rolige stavtak mot fjerne fjelltopper. Så hvorfor tilbringe store deler av påskeferien foran PC-er i Vikingskipet omgitt av folk, lyd- og lyseffekter? Dette har neppe sammenheng med snømangel pga sen påske. TG 11 fremstår følgelig som en svært interessant forskningsarena. Det er derfor klart for en spørreundersøkelse blant årets TG-ere.

TG som forskningsarena

TG er en årlig datahappening som første gang ble arrangert i 1992. Etter dette er både antall deltagere og tilbud betydelig utvidet. Hva trekker deltagere til TG? Et selvsagt element er dataspilling og å bli informert om nyheter fra spillverdenen. Et fyldig, aktuelt og oppdatert tilbud på foredrag, seminarer, underholdning/events, konkurranser m.v., kan også virke forlokkende. Det sosiale aspektet med muligheten til å treffe og bli kjent med andre gamere og å utveksle erfaringer med disse, kan også være en viktig grunn til å delta på datapartyet. Bakgrunnen for å søke seg til TG er et av de tema som blir undersøkt i denne studien.

Dataspill som ressurs
Dataspillere ble lenge betraktet med skepsis, og ofte fremstilt i et negativt lys: De ble betegnet som sosialt isolerte, opptatt av en ikke-seriøs aktivitet som dataspill, som de dessuten sannsynligvis var avhengig av. I dag er bildet av dataspillerne langt mer nyansert. Det er økt fokus på at spillerne samarbeider, at de holder kontakt via ulike digitale kanaler, og at de følgelig er sosiale på nye måter. Det er videre blitt større oppmerksomhet rundt positive aspekter ved dataspill: Kan disse ha en læringseffekt og også kan gi en kompetanse som er overførbar til andre områder? Selvsagt er også dataspillere brukere av ulike internettjenester og nettsamfunn. Både bruksmønster og positive og negative erfaringer med både de sistnevnte og med dataspill er relevante og sentrale tema i spørreundersøkelsen.

TG som trendbarometer

TG et velorganisert arrangement som støttes av ulike sponsorer. Også dette signaliserer at deltagerne er en interessant gruppe, både mht studie- og jobbrekrutting og mht produktreklame. TG får som regel god mediedekning, noe som avspeiler en interesse for både selve datapartyet og for dets deltagere.

Undertegnede gjennomførte spørreundersøkelser på TG 08 og TG 10, og momentene over utgjør bakgrunnen for at det fortsatt er faglig interessant og utfordrende å følge opp årets TG-ere. De kan anses som en spennende, kunnskapsrik og trendy gruppe, som også har sitt digitale begrepsapparat. Betegner de seg som nerder, geeker eller ordinære gamere?

Spørreundersøkelsen på TG 11 er webbasert, og mitt eget digitale påskeprosjekt vil gi svaret bl.a på dette og de øvrige spørsmålene stilt over.

God påske!

tirsdag 12. april 2011

Fra Facebook til ordbok: LOL!

Oxford English Dictionary (OED) har nylig inkludert forkortelser som består av de første bokstavene i et navn eller et uttrykk. Blant disse finner vi LOL (Laughing out Loud), ”BFF” (Best friends forever) og ”OMG” (oh my God). Forkortelsene er velkjent fra elektronisk kommunikasjon som e-post, sosiale medier, blogger osv., og OEDs tilpasning til den digitale virkelighet har vakt oppmerksomhet.

Hvorfor fokusere på at disse forkortelsene er tatt inn i OED? Et viktig poeng er at dette er en velrenommert ordbok som skal definere og verne om det klassiske, korrekte engelske språket. Forkortelsene fra digital kommunikasjon er med andre ord gitt legitimitet og anerkjennelse.

Også her i landet brukes engelske forkortelser. Mange avrunder eksempelvis en sms eller en Facebook-melding med LOL. Men i hovedsak forkorter vi norske ord. Hvilke forkortelser er vanlig? Listen under viser eksempler på populære engelske og norske forkortelse, innsamlet blant ungdom som besøkte undertegnedes prosjektstand under Forskningsdagene i Trondheim sist høst.

Engelske forkortelser
ASAP=as soon as possible
BFN= bye for now
BRB=Be right back
GAL=Get a life
ASW=And so what
Norske forkortelser
GID=glad i deg
LXR=lekser
SEFF=selvfølgelig
SNX=snakkes
STB=sent tilbake
DEFF=definitivt

Her fremkommer typiske trekk ved forkortelsene: De er ofte uttalebasert (CU, LXR, SNX), og de signaliserer også en viss språklig kreativitet. Forkortelsene kan være generert ut av fra et ”forbokstavsprinsipp” ved å ta utgangpunkt i flere ord (som ASAP). (Her er de mest kjente forkortelsene utelatt, som d = det, p = på, t = til etc).

Sjangerspesifikk…
De omtalte forkortelsene kan betegnes som sjangerspesifikke ved at de primært brukes i digital kommunikasjon. På den andre siden har over 2.4 mill. nordmenn profil på Facebook, og svært mange fra 10 år og oppover sender tekstmeldinger fra egen mobil. Både på Facebook og sms er det vanlig å benytte det digitale språkets ulike bestanddeler: Dialekt/sosiolekt, bokmål/nynorsk, smilefjes og andre tegn, forkortelser og engelske ord. Her er de to siste kategoriene av interesse. Hvor utbredt er disse?

En spørreundersøkelse blant 320 sms-ere fra 9 – 13 år + viser at 50 % bruker engelske ord, mens 74 % bruker forkortelser. Figuren under viser bruk av forkortelser på Facebook i prosent blant ca 830 personer. De yngste bruker forkortelser i langt større grad enn den eldste gruppen. Likevel er det ca 30 % i gruppen 39 år + som benytter forkortelser i dette nettsamfunnet.



Hvorfor forkortelser?

En viktig grunn er plassbegrensinger, som størrelse på mobildisplay, antall tegn en kan ha med i en Twittermelding m.v. En annen forklaring er tempo: Det er raskere å forkorte enn å skrive ut hele ord og setninger. Trender i det digitale språket er en tredje forklaring. Ord og uttrykk spres gjennom sosiale nettverk, og forkortelsene kan også variere mellom ulike subkulturer. Kreativitet og gleden ved å lage nye ord og uttrykk er en fjerde forklaring. Den gjelder kanskje spesielt ungdom, som gjerne lager forkortelser som kombinerer tall og bokstaver: 7K (sjuk).

Også i talespråket

Både engelske og norske forkortelser er tatt opp i muntlig sjargong. Vi kan eksempelvis svare LOL for å markere at samtalepartneren har sagt noe morsomt. Denne typen replikkføring passer selvsagt best når begge parter er fortrolig med koden som brukes. Den egner seg også best i uformelle settinger. Da kan en tillate seg å si: Deff, Seff og Serr? (definitivt, selvfølgelig, seriøst?).

I norske ordbøker?
OED har tatt inn forkortelser fra elektroniske medier, og oppdatert disse til en del av det legitime begrepsapparatet i dagens språksamfunn. Utbredelsen av forkortelsene, også utover ungdomsmiljø, kan ha har innvirket på denne avgjørelsen. Dette er språkpolitisk interessant; det digitale språket er tilskrevet status og blitt anerkjent. Her i landet har debatten rundt det digitale språkets ingredienser og forkortelser i liten grad fokusert på mulige positive trekk, som forkortelsenes uttrykk for kreativitet, dannelsen av potensielle nyord, eller at disse kan representere en utbredt språkkultur.

Tiden vil vise om norske og engelske forkortelser fra det digitale språkfeltet også tas inn i norske ordbøker.

Ref.:
http://www.oed.com/public/latest/latest-update/#new
Om språket på Facebook, se bl.a. ”Digitale trendsettere” http://intern.forskning.no/dokumenter/TG10.rapport.pdf

(også publisert på forskning.no)

onsdag 6. april 2011

Hacking og mobbing på Facebook

”Flere Facebook-kontoer hacket” heter det i en artikkel i Dagbladet 6.4. Her fremgår det at politiet i Haugesund har fått melding om at flere personer har mistet tilgangen til Facebook-kontoen sin. Profilbildet er blitt byttet ut med en animasjon, og passordet er blitt endret. Hacking synliggjør negative sider ved dette nettsamfunnet. De som utsettes for hackerangrep, opplever dette som svært plagsomt. Tilsvarende gjelder for dem som blir mobbet på Facebook, og i det følgende ser vi nærmere på hacking og mobbing på dette nettstedet.

Hacking er også betegnet som Faceraping*, og impliserer at noen forandrer eller overtar Facebookprofilen til en annen person. Dette kan skje når han eller hun har glemt å logge seg av PC-en. Da kan personlig informasjon og profilbilder bli endret, meldinger av ymse kvalitet kan bli sendt m.v., uten at personen kjenner til dette. Denne aktiviteten finner gjerne sted når vedkommende forlater klassen, lesesalen, kontoret. Eller når en låner en PC for å sjekke om det er noe nytt på Facebook, og forlater PC-en pålogget. Eller en kan ta i bruk programvare for å hacke profilen til en person. Også da risikerer en å bli Faceraped.

Mobbing Ifølge min spørreundersøkelse blant Facebook-brukere høsten 2010 (ca 830 personer fra -15 til 39 år +) svarer 2 % at de er blitt mobbet på Facebook. Tilsvarende resultat fremgikk i en landsrepresentativ undersøkelse blant 1000 personer i alderen 18-30 år (Skog 2010). I første omgang kan andelen som mobbes fremstå som lav. En forklaring kan være at Facebook er et åpent nettsamfunn, ved at brukerne som regel oppgir fornavn, etternavn og profilbilde. Dette gjør at eventuelle mobbere er lett identifiserbare. Barrieren mot å mobbe andre kan følgelig bli høyere på Facebook enn eksempelvis på nettsteder der en kan bruke nick og skjult identitet.

Aldersforskjeller. Det er imidlertid klare variasjoner mellom aldersgruppene. Flere unge enn eldre sier at de er blitt mobbet: 5 % i gruppen under 15 år har opplevd mobbing, mens dette gjelder 2 % av 15-17-åringene. Ingen over 18 år rapporterer mobbing. Resultatene viser dermed at de yngste er mer utsatt for negative kommentarer og plagsomme innspill enn de øvrige. Dette indikerer at normene for å plage andre varierer med alder, og at de yngste, som gjerne her kontakt med jevnaldrende, kan ha en lavere terskel for tøff og sarkastisk språkbruk på Facebook enn de som er eldre.

”Har du lagt merke til at andre er blitt mobbet på Facebook?” Over 20 % svarer ”ja” på dette spørsmålet. Dette viser at mobbing på Facebook kan være et utbredt fenomen. Dette gjelder spesielt i gruppene 15 – 17 år og 18-22 år, der henholdsvis 26 % og 31 % har observert mobbing av andre. De kan eksempelvis ha lagt merke til at Facebook-venner har fått mobbemeldinger i kommentarfeltet på profilen sin. Og de kan ha lest meldinger på veggen til såkalte ”hatgrupper”, som gjerne er opprettet for å kritisere og å plage navngitte personer. For øvrig er 10 % av deltagerne i undersøkelsen selv medlem av hatgrupper.

Mobbing på Facebook kan også ses i lys av at en her ikke er ansikt-til-ansikt med personen, og dermed tør å være frekkere og å bruke sterkere ord og uttrykk enn en gjør når en har direkte kontakt. Dette kan også å forklare bruken av sms som mobbearena.

Hacking kan kalles en avansert type mobbing, ved at man fratar andre kontroll over egen (virtuell) identitet. Hacking og facerape har fremstått som typiske ungdomsfenomen, og spesielt i skole- og universitetsmiljø kan det gå sport i å sende meldinger, endre på profilbilder m.v. når en finner en pålogget PC. Men dataprogrammer som gir tilgang til andres profilsider og PC-er, viser at hacking kan bli interessant for brukergrupper som har helt andre formål enn å endre på feriedatoer og yndlingsmusikk.

Hacking aktualiserer spørsmål knyttet til både personverninnstillinger og datasikkerhet. Et annet omhandler etikk og vanlig folkeskikk, noe som gjelder for både potensielle hackere og mobbere. Men det må antas at mobbing på Facebook har større skadevirkninger for en person enn å oppleve at profilen blir hacket på dette nettstedet.

*se Facerape som fenomen i tidligere blogginnlegg

torsdag 31. mars 2011

Facebook-debattantene

Den siste ukes mediestorm rundt siktelsen mot den tidligere FrP-toppen i Stavanger og hvordan ledelsen i Frp har håndtert denne saken, også betegnet som FrP-skandalen, reflekteres også i sosiale medier. På Facebook diskuteres ulike aspekter ved denne skandalen, og deltagelsen og engasjementet illustrerer at dette nettstedet er blitt en viktig debattarena.

Generelt er diskusjonene på Facebook ofte knyttet til nedlastede linker fra nettavisene, til nyhets- og sportssendinger og debattprogrammer på tv, eller det kan være tilbakemeldinger til personlige opplevelser. Et fellestrekk er at debattdeltagerne bruker kommentarfeltet til å si sin mening. Dette opplevde engasjementet har sammen med undersøkelser undertegnede har gjennomført om bruken av Facebook, inspirert til en forsøksvis analyse av ulike typer debattanter på dette nettstedet.

De saklig engasjerte
De saklig engasjerte deltar gjerne i Facebook-debatter ut fra sin kunnskap om et felt, og ressurs som også kan gi innsikt i nye tema. Facebook er en velegnet debattarena for denne gruppen. Geografisk avstand er ingen hindring for at personer som befinner seg på ulike steder, kan delta i debattene. Når sosiale nettverk på denne måten aktiviseres, kan debatten både bli innsiktsfull og interessant, samtidig som de virtuelle vennskap understøttes. Et annet poeng er at tråder og tema kan følges opp i sanntid. Den enkelte kan gi innspill til hvert innlegg, og dermed bidra til å påvirke både innhold og retning i debatten. Dette skaper progresjon i argumentasjonen. Her finner vi gjerne personer med sterkt samfunnsengasjement, kjapp formuleringsevne, og som bidrar positivt til diskursen.

”Skrikerne”
Skrikerne er betegnelsen på de som fronter sine meninger på Facebook ved hjelp av et spesielt språklig grep; de skriver hele setninger med store bokstaver: ”DETTE ER JEG HELT UENIG I”. Eller de skriver flere ord med store bokstaver i samme setning: ”Dette kan du UMULIG MENE”. De store bokstavers strategi brukes altså for å fremheve et standpunkt. Innleggene til skrikerne preges av et sterkt engasjement, de er ofte skrevet i affekt, og dette innvirker altså på måten de formulerer seg på.

”Skriking” kan ses en kompensasjon for manglende fysisk nærhet med den eller dem en kommuniserer med. En kan ikke heve stemmen slik det er vanlig å gjøre for å score et poeng i en ansikt-til-ansikt-diskusjon. De store bokstavers funksjon er dermed å være stemmeleiet og kroppsspråket i et innlegg, slik at styrken på budskapet fremheves. Meldinger ikledt store bokstaver er gjerne etterfulgt av rekkevis med utropstegn slik at leseren skal forstå at det her menes alvor: ”DER TAR DU FEIL !!!!!!!!!”.

Slike meldinger kan være både forstyrrende og slitsomme å lese. De store bokstavers strategi finnes også i debattspaltene til nettavisene, men er ofte uønsket der. Aftenposten har i sine regler for debatt og kommentar nedfelt følgende:

Unngå å skrive innlegg med bare store bokstaver - det oppfattes som "skriking", og er slitsomt å lese. Unngå også å bruke flere utropstegn etc. enn nødvendig.

Nettavisene har ofte en moderator som fjerner uønskede innlegg. På Facebook må den enkelte selv ta denne rollen. Enten ved å blokkere innlegg eller slette forbindelser fra vennelisten dersom saklighetsnivået deres passerer grensen for hva en definerer som kverulantmodus.

Humoristene

Alvorlige hendelser bearbeides og transformeres relativt raskt til humor, og humor tilskrives en ”helbredende, gjenoppbyggende funksjon”. Facebook-humoristens bidrag i slike settinger kan være en vits som tilpassestemaet, eller et egetformulert innlegg preget av en mer subtil, underliggende humor i form av ironi.

Også FrP-skandalen resulterte i vitser og ironiske innspill. Dette var bl.a. knyttet til mediestrategien til FrP-ledelsen, som de fleste har vært svært kritiske til. En kollega postet i den forbindelse denne syrlige kommentaren på sitt statusfelt:

"I starten av mars heldt visst nok Bjarne Håkon Hanssen eit innlegg til Frp om korleis ein personleg skal takle å hamne i ein mediestorm. Etter siste dagars hendingar kan ein lure på om han tok kritikken frå tidlegare kollegaer på alvor, og istaden lurte Frp trill rundt”*.

Et underliggende poeng her er at Facebook-humoren må forstås innenfor sin kulturelle kontekst. Mange har bestemte normer om hva de synes er morsomt. Reglene går ikke bare på hva en kan fleipe om, men også på hvordan dette skal gjøres. Kodene for den korrekte måten å formidle og forstå humor på kan variere. Bourdieu (1995) argumenterer med at personer med høy utdanning også har ervervet en bestemt type kulturell kapital, som innvirker på smak når det gjelder bl.a. musikk, kunst og humor. Dette kan forklare at noen foretrekker subtil og elegant humor i form av ironi og satire, fremfor den humoren som uttrykkes gjennom grove vitser. Så også på Facebook.

Mot en debattant-typologi
Typologien over er ikke fullstendig, og har et klart utviklingspotensial: Flere kategorier bør legges til. Den samme typen kan for øvrig opptre i ulike debattantmodus. Eksempelvis kan den saklige debattanten også formidle humor og ironi, og selvsagt også være fristet til å ha i bruk skriking og hyling for å torpedere en håpløs diskusjon: GIVE ME A BREAK!!!!!!

* gjengitt med samtykke fra personen
(også publisert på forskning.no)

tirsdag 22. mars 2011

Overtar linker i statusfeltet på Facebook?

”Jeg vet det ikke skjedde” skriver Sametingspolitiker Anders Mathisen på sin Facebook-profil, der han fornekter Holocaust og utryddelsen av 6 millioner jøder under 2. verdenskrig. Mathisens innlegg inngår i rekken av statusoppdateringer som er diskutert i media den senere tid. Også helsearbeideren som la ut siste nytt fra leteaksjonen etter de savnede ungdommene i Finnmark, har fått stor oppmerksomhet. Det samme gjelder politiets forhørsleder, som i saken mot Julian Assange omtalte ham som en opphauset, sprekkeferdig boble. Disse meldingene reflekterer manglende dømmekraft mht hva en kan publisere når en har en offentlig stilling, og også hvilke holdninger en kan signalisere når en er i en politisk posisjon. Dette skapte en viktig debatt om etiske aspekter ved bruken av sosiale medier.

Statusfeltet på Facebook der vi synliggjør våre meninger og holdninger, er også i fokus av andre grunner. Ny statistikk viser en betydelig økning i nedlastning av linker, bilder og videoer. Det antas at disse på sikt vil erstatte egenformulerte oppdateringer. Da er det interessant å se nærmere på trender innenfor statusoppdateringskonseptet.

Økningen i ferdigproduserte statusmeldinger kan for det første avspeile en forretningsstrategi rettet mot bestemte kundesegmenter. I starten var Facebook ungdommens arena, etter hvert har også voksne strømmet til. Muligheten til å dele linker kan ha vært spesielt gunstig for å rekruttere voksne til nettstedet. Min undersøkelse fra sist høst viser at voksne bruker statusfeltet til å kommentere nyheter og delta i diskusjoner i større grad enn de unge. Dette tar ofte utgangspunkt i artikler i nettmediene, som har tilrettelagt for at en kan laste ned nyheter på Facebook med et enkelt tastetrykk. Den økte bruken av linker i statusfeltet kan derfor ses i sammenheng med at nye brukergrupper er kommet til. I tillegg er nedlasting av bilder og videoer selvsagt også en populær aktivitet blant ungdom.

Denne utviklingen kan for det andre tilskrives en nedgang i tallet på personlige oppdateringer. I artikkelen ”Status updates er outdated oversharing” argumenterer kommunikasjonsrådgiver Christoffer Skov med at antallet private meldinger vil forsvinne fordi de er selvsagte og uinteressante: ”I dag starter grillsesongen”, ”Ser frem til en kveld på byen”, ”Sitter på utecafe i Paris”. Forfatteren mener at Facebook-brukere nå er lei av feel-goodmeldinger, og at de ofte responderer med et rituelt fremfor et engasjert trykk på ”liker dette”-knappen. Videre antas det at antallet på spirituelle tilbakemeldinger vil dale i takt med oppdateringenes fantasiløshet.

Andre retter oppmerksomheten mot at de personlige meldingene i økende grad gjenspeiler hildringer av et idealisert jeg, og at de eksponerer en retusjert virkelighet der en primært flagger sine positive sider. Det bedrives en bevisst inntrykksstyring ved at vi iscenesetter oss selv for å skape det inntrykket vi ønsker at andre skal ha av oss. Dermed fremstår vi som vellykkede, aktive og stadig på vei til møter/fest/spinning. Statusoppdateringene signaliserer både høy posørfaktor og sigarføring, men kan også betraktes som strategiske tilpasninger til livet på en offentlig arena. Da går vi helst ut med de gode historier og nyheter fremfor med personlige problemer som også kunne innebære at vi utleverer andre.

Denne utviklingen forsterkes gjennom tilbakemeldinger fra Facebook-venner på ei venneliste som stadig raffineres. Vi regulerer hvem som skal ha tilgang til hele profilen, og blokkerer eller sletter venner vi er misfornøyd med. Når vi fronter oss med en filtrert del av vårt liv, signaliserer meninger, humor og verdier, og får hyggelige tilbakemeldinger på dette, kan det innvirke på selvfølelsen. Facebook-venner er ingen ensartet kategori, og respons fra "viktige andre" verdsettes mer enn en hilsen fra perifere kjente. Vennene representerer dermed en viktig symbolsk kapital som bekrefter vår identitet, og de blir også en verdifull sosial kapital ved å fremstå som et viktig nettverk i et digitalt samfunn.

Det er i dag ca 400 mill. brukere av Facebook, og det vil naturlig nok utvikles ulike brukermønstre som kan variere med personens alder, kjønn og utdanning. I sin artikkel skiller Skov mellom den selvbevisste, kloke sosialklasse med høy kulturell kapital som oppdaterer stadig mindre, og den tunge, talentløse digitalklasse med lite selvinnsikt som stadig oppdaterer om likegyldige saker og opplevelser, eksempelvis ”Endelig hjemme igjen”. Han mener at nedlasting av linker vs. selvskrevne epistler i statusfeltet reflekterer sosiale forskjeller mellom grupper på dette nettstedet. Skovs klasseanalyse er ikke empirisk basert, men kan ses som et tilskudd til diskursen rundt statusfeltet og bruken av Facebook.

Et vesentlig poeng er imidlertid å unngå en normativ argumentasjon ut fra kvalitetskriterier basert på om en publiserer linker og bilder eller egenformulerte meldinger. Det er ikke behov for et statusoppdateringspoliti som påberoper seg definisjonsmakten over hva som er kvalitativt gode og dårlige meldinger. Et festlig ”Popcorn til middag!” i statusfeltet kan være like nettverksbyggende som en link til tidsaktualiteter som fører til engasjerte diskusjoner, også ut fra et etisk perspektiv: ”Märthas engleskole på Facebook: – Send engler til katastrofeområdet!”.

torsdag 24. februar 2011

Privat på Facebook?

Varaordføreren i Aure kommune satte dagsorden i mediene med sine statusoppdateringer på Facebook etter finalen i norsk Grand Prix. Bakgrunnen var blant annet følgende melding: ”Gi mæ sama, isbjørna å moskusa! Æ syns d e d vi ska sæll, å itj at vi har åpne asylmottak!!!!”. Varaordføreren betegnet dette som en spøk med Facebook-venner, og har senere beklaget uttalelsene. Hun er imidlertid ikke alene om å bruke dette nettstedet på en ukritisk måte. Men ettersom hun innehar en viktig politisk posisjon, ble statusoppdateringene raskt gjenstand for offentlig drøfting og analyse. Da er det interessant å løfte saken ut av sin konkrete kontekst, og undersøke hva den kan fortelle om Facebook og brukerne av dette nettstedet.

For det første reflekterer den omtalte saken at Facebook ofte betraktes som et privat og lukket område. Dette kan ses i lys av at hjemmesiden er designet slik at det oppleves som ”naturlig” å legge ut personlig informasjon. Derfor presenterer vi oss med fullt navn og profilbilde. Det er egne felt for å synliggjøre utdanning, yrke, interesser, musikksmak, medlemskap i grupper, navn på familiemedlemmer, om en er i et forhold m.v. I tillegg kan vi publisere bilder. Hjemmesida fremstår som en digital kombinasjon av en dagbok og et fotoalbum, og den personlige imagen kan innvirke på hva vi deler med andre på dette nettstedet.

I den sammenheng har statusfeltet en sentral rolle. Her orienterer vi om ”hva vi tenker på”, og en spørreundersøkelse fra høsten 2010 gir kunnskap om dette. Til sammen 830 personer i alderen ca 15 – 40 år + besvarte spørsmålet om hva de bruker statusfeltet til. Figuren under viser andel personer som krysset av for hvert svaralternativ.



Ca 65 % bruker statusfeltet til å fortelle om små opplevelser, mens i underkant av 60 % orienterer om viktige hendelser. Det er også vanlig å kommentere nyheter og å bruke statusfeltet til å skape debatt. Dette gjelder henholdsvis 30 % og 14 % av respondentene. Ikke uventet er den eldste gruppen som i størst grad er nyhets- og debattorientert. Et interessant resultat er at ca 70 % bruker statusfeltet til å fleipe og ha det morsomt. Figuren understøtter følgelig den omtalte varaordførerens bruk av statusfeltet. Hun kommenterte nyheter (vinneren av norsk Grand Prix), og karakteriserte kommentarene sine som en intern spøk mellom venner på dette nettstedet.

Den omtalte saken kan for det andre ses i lys av at Facebook-venner ikke er en ensartet kategori. Mange har hundrevis av venner på vennelista, slik at vennebegrepet på Facebook er sterkt utvidet, Her inngår både både barndomsvenner, gamle klassekamerater, familiemedlemmer, ferievenner, kolleger, eks-er , ukjente og uvenner. Disse representerer ikke et håndplukket sosialt nettverk som kan forventes å støtte oss i tykt og tynt.

Dette blir særlig aktuelt i en tilsynelatende privat konversasjon på Facebook. Da er det lett å glemme at den kjappe diskusjonen med en venn også fanges opp av andre med tilgang til statusoppdateringene. En av de mest populære aktivitetene på dette nettstedet er nettopp å følge med på hva andre foretar seg. Eksempelvis kan vi ha venner som ikke deler våre politiske synspunkter eller sans for humor, og som nødvendigvis ikke er lojale dersom de registrerer uheldige utspill. Offentlige personer som bryter normer for hva som oppfattes som akseptabel væremåte på dette nettstedet, kan erfare at arbeidsgiver, kolleger eller medier blir informert om dette, slik tilfellet var for varaordførerens statusoppdateringer.

For det tredje reflekterer denne saken spenningsfeltet mellom det private og det offentlige i vårt samfunn. Mens det å fortelle om seg selv og sine gjøremål tidligere ble oppfattet som selvopptatthet og egosentrisme, er det i dag mer legitimt å fronte seg selv. Både aviser, ukeblad og tv-program framstår som eksponenter for denne individualiseringstrenden. Også på Facebook synliggjør man seg selv, nettstedet er derfor betegnet som en arena for posører.

Denne utviklingen har ikke ført til at normer for hva som er legitime ytringer og holdninger, er blitt utvannet. De omdiskuterte statusoppdateringene til varaordføreren i Aure viser at det er klare grenser for hva som tolereres. Saken illustrerer at Facebook ikke er et privat og lukket domene, men at det er en offentlig arena der også Facebook-nettverket griper inn dersom det avdekkes normbrudd.

En viktig ledetråd for alle Face-ere er at det som skrives i statusfeltet, også skal kunne publiseres i en avis.

mandag 10. januar 2011

Smilefjeset som symbol

"Nå smiler "alle" heter det i en artikkel i Aftenposten 6.1. Her fokuseres det på at smilefjeset som er i flittig bruk i digitale medier som sms, Facebook, Twitter og epost, nå også benyttes i korrespondanse fra Lånekassen og andre offentlige etater.

Smilefjeset kan i sin tradisjonelle forstand beskrives som en kombinasjon av tegn for å vise emosjonelle ansiktsutrykk. Det finnes i positive varianter, som det ordinære smilefjeset :), eller det mer godmodige bamsesmilet :o). Flørtesmilet er en annen velkjent versjon ;). Og det kan også uttrykke negative følelser : (. Paven har for øvrig fått sin egen variant: + { { { :-). Hvert smilefjes kan følgelig oppfattes som en kode med en bestemt betydning.

Smilefjeset er neppe på vei ut. To spørreundersøkelser fra sist høst om bruken av henholdsvis Facebook og sms, viser at symbolet er svært populært. Hele 92 % av de som svarte på Facebook-undersøkelsen (830 personer i alderen 15–40 år), bruker smilefjeset. Tilsvarende tall fra sms-undersøkelsen er 88 %. Her deltok 320 barn og unge fra 8 – 14 år. Bruken av smilefjeset varierer imidlertid med alder og kjønn. Flere unge enn voksne og flere jenter enn gutter benytter dette symbolet. Samtidig ser vi at smilefjeset får nye bruksområder, som i offisielle sammenhenger. Hvordan forklare at dette symbolet er så utbredt?

Pragmatisk funksjon. Smilefjeset brukes ofte til å understreke innholdet i en melding. En tekstmelding som bekrefter en avtale, inkluderer gjerne et smilefjes: ok, da ses vi :). I tillegg formidles det en forventing om et hyggelig møte. Smilefjeset anvendes også i hilsener : God helg!:). Og den tilfører oppmuntringsmeldinger en ekstra dimensjon: God bedring :).

Det siste eksempelet viser at smilefjeset også har en emosjonell funksjon. Både sms og Facebook er blitt viktige flørtekanaler. Eksempelvis har 35 % av deltagerne i Facebook-studien fått romantiske meldinger, mens 17 % flørter mer på dette nettstedet enn ellers. Slike flørtemeldinger inkluderer gjerne et symboltungt smilefjes: Glad i deg ;). Dette bidrar til å markere og forsterke det romantiske budskapet. Ikke minst når flørten ender opp med både et smilefjes og et hjertetegn.

Videre har smilefjeset en sosial funksjon. Kunnskap om tegn og symboler som inngår i det digitale språket, kan betraktes som en ressurs. Da kan en både forstå, forholde seg til og turnere disse kodene på en kurant måte. Kjennskap til kodene kan være en viktig lingvistisk kapital, som også kan transformeres til symbolsk kapital ved at dette gir tilhørighet til og anerkjennelse fra de øvrige innenfor det samme språksamfunnet.

Dette innebærer også å være oppdatert på trender i det digitale språket. Eksempelvis har smilefjeset i årenes løp endret utseende fra :-) til :). Å mestre disse kodene kan generere sosial kapital og tilhørighet til sosiale nettverk. Smilefjeset fungerer da som en markør av den sosiale identiteten til avsenderen av en melding. Det kan også formidle en alders- og kjønnsspesifikk identitet, som vist over. Smilefjeset har som språkkode betraktet, også sin sosiolekt.

Smilefjeset har ikke minst en kreativ dimensjon. Det appellerer til innovatørene blant oss. Derfor finnes det symbol for tannregulering : - # og for party hele natten # - ). I sommervarmen er smilefjeset iført solbriller: 8 -). Disse kreasjonene er sjelden ingredienser i en ordinær melding på sms eller Facebook, men må betraktes som et resultat av en ungdommelig, entreprenørgenerert lek over tastaturet.

Videre har smilefjeset en instrumentell funksjon. En velkjent strategi er å bruke dette tegnet for å understreke at melding er ironisk ment. Dette fordi kommunikasjonen på sms og Facebook mangler de tegn og signaler som vi ellers anvender for å dekode et budskap, som ansiktsuttrykk, øyekontakt og mimikk. I digitale medier har vi bare de visuelle effektene i teksten å støtte oss til. Smilefjeset har følgelig inntatt rollen som ”kroppsspråket” i tekstmeldingene. Dette poenget understøttes av kommunikasjonssjef Astrid Mærum i Lånekassen, en etat som nå bruker smilefjeset på Twitter. Hun begrunner dette med at Lånekassen skal fremstå som vennlig, og at det på Twitter ikke er plass til å uttrykke vennlighet med ord. Smilefjeset kompenserer for dette.

En makttilslørende rolle? Det er nødvendigvis ikke uproblematisk at offentlige etater tar i bruk smilefjeset. Et negativ aspekt kan være at ansatte som benytter smilefjeset i kommunikasjon med brukere, fremstår med mindre autoritet, samtidig som etaten kan virke noe useriøs. Ifølge forsker Karianne Skovholt, Høgkolen i Vestfold, kan Lånekassens bruk av smilefjes tilsløre maktforholdene mellom seg og brukerne ved at det skapes en illusjon om likeverd og nærhet.

Et levedyktig symbol. En av smilefjesets viktigste egenskaper er evnen til å endre fasong og uttrykk i takt med sin samtid. Det ordinære smilefjeset har vært gjenstand for en relativt omfattende nedskjæring ved at nesen har forsvunnet fra den opprinnelige versjonen. Ungdomskulturen har fått sitt smilefjes med caps d: ). Og de fleste bruker i dag de gule, prefabrikkerte smileyene, som også formidler bestemte sinnsstemninger og budskap. Smilefjeset er derfor mer enn en rituell avslutning på en melding, det også er en symbolprodusent med tidstypiske uttrykk.

Et annet utviklingstrekk er at smilefjeset har fått oppgradert sin status, legitmert gjennom ulike etaters bruk av ikonet. Tidligere var symbolet forbeholdt kommunikasjonen mellom venner og kolleger. I dag kan vi motta formelle brev fra ukjente personer og offentlige instanser via epost, signert med avsenders fulle navn og intstitusjonstilknytning – samt et smilefjes.

Vi har lenge registrert at de normative grensene for bruken av smilefjeset forskyves, så vi måper ikke av den grunn : O.

onsdag 5. januar 2011

Facebook ruler .....

Facebook er en viktig arena for å ivareta vennskap og sosiale relasjoner. Bruken av sosiale medier i jule- og nyttårshelgen understøtter dette inntrykket. Tall fra Telenor viser at det i løpet av julaften og de første timene av 1. juledag ble sendt 17.1 millioner tekstmeldinger. Dette er 3 millioner færre enn for et år siden. Tilsvarende var det en nedgang på 3 millioner nyttårs-smser sammenlignet med i fjor. Disse endringene kan ses i lys av at mye av jule- og nyttårshilsenene nå blir formidlet via andre sosiale medier, primært Facebook. Hvorfor har dette nettstedet fått en slik posisjon?

Enkelt og effektivt. Statuslinjen på Facebook er velegnet for å sende jule- og nyttårshilsener. Her når vi samtlige Facebook-venner på en gang. Og vennelisten er ofte omfattende. En spørreundersøkelse fra sist høst blant over 800 personer i aldersgruppen 15-40 år viser at det vanligste er å ha 100-300 personer på vennelisten, men mange har langt flere enn dette. Gamle klassekamerater, venner fra skole og studier, familie og søsken topper listen. I tillegg inngår venners venner, ukjente, uvenner og også eks(er). I pre-Facebook-historisk tid ble ikke alle disse tilgodesett med et jule- eller et nyttårsønske. Men alle venner som har aksess til statuslinjen, fanger opp hilsenen. Dette inviterer til interaktivitet. Vennene kan respondere med en egenformulert melding eller ved å trykke på ”liker dette”-knappen. Facebook fungerer da som en nettverksbygger: Nære relasjoner holdes ved like, og overfladiske vennskap kan aktiviseres.

Oppdatert og informert. Statuslinjen gir også innsikt i de ulike fasene av jule- og nyttårsferingen. Her blogger vi om våre aktiviteter, og kan også følge med på venners jule- og nyttårsfeiring. Dermed er vi velinformert om juleforberedelser, som planlagte julebord, julepynting og gavekjøp. I tillegg er vi også oppdatert om dem som hadde fått nok av julekø og julemas. Også nyttårsparties og – forsetter får sin spalteplass. Denne bloggingen er generelt et populært trekk ved Facebook. Om lag 70 % synes dette nettstedet er ok nettopp fordi de liker å bli oppdatert om venners liv.

Høytid og fest. Applikasjonene på Facebook er en vesentlig forklaring på nettsamfunnets popularitet. Disse brukes strategisk. Jule- og nyttårshilsener blir gjerne kombinert med en relevant, julete melodi eller en videosnutt. Mange inviterer til events, som jule- og nyttårsselskap. Slik bidrar Facebook til å formidle og ivareta tradisjoner knyttet til både høytid og fest.

Posører og kikkere. Muligheten til å anskueliggjøre opplevelser er et viktig pre ved Facebook. Ca. 35 % av deltagerne i studien liker å legge ut bilder, mens 70 % liker å se på andres bilder. Facebook har et følgelig et tilbud for både posører og kikkere, og det er ingen grunn til å anta at kikkerne tar ferie. Private bilder som tidligere ble arkivert i et fotoalbum, kan nå betraktes av alle som har tilgang til Facebook-venners profilsider. Dermed avspeiler dette nettstedet en tidstypisk trend der skillet mellom det private og offentlige stadig forskyves.

Noen synes kanskje de viser for mye når de legger ut informasjon om seg selv, men ofte er problemet det andre legger ut. Et negativt aspekt er tagging, dvs. at en legger ut bilder av andre og navngir disse, uten at disse har godkjent dette. Hele 45 % svarer at de er blitt tagget i bilder som de ikke ønsker å bli tagget i. Slik kan en ufrivillig bli eksponert på bilder fra jule- og nyttårsfesten, og også oppleve at slike bilder spres på andre nettsider.

Sosialt og kreativt. En klar fordel ved Facebook er at vi kan sende hilsener mer effektivt og også billigere enn via et ordinært jule- og nyttårskort eller en tekstmelding. I tillegg kan vi personliggjøre meldingene ved å bruke det digitale språkets ulike ingredienser, som sosiolekt/dialekt, forkortelser, tegn og smileys. Facebook har dermed antatt en viktig rolle mht å ivareta og å synliggjøre både tradisjoner og nye trender i markeringen av jul og nyttår. Nettstedet fremstår følgelig som mer enn et supplement til de kjappe sms-ene. Den virtuelle markeringen av høytiden blir både et sosialt og kreativt prosjekt, det siste ved at finesser fra multimediene bidrar til å toppe stemningen.

Facebook har også posisjonert seg som en arena for humor. Vitser som er knyttet til bestemte situasjoner og merkedager, spres fort i dette vennesamfunnet. I overgangen fra jule- og nyttårsfeiring til en hverdag preget av forsetter om trim og trening, fikk denne kjedemeldingen et takknemlig publikum:

Husk fettjevndøgn natt til mandag 3. januar, og still badevekten 4 kilo tilbake!

Godt nyttår!